Søndagens tekst

Mærklige ting sker. I dag faldt jeg pludselig tilbage i en gammel norsk rille og i paradokset i at være på vej og være hjemme. Så her er den - Eidsvågs tekst, som på én eller anden måde altid synes at ramme mig, uanset hvor jeg er på rejsen...

Eg like å leita
eg like å vær på veg
og ikkje veta om eg finne målet
eller om det finne meg

eg like å lengta
det e sødmefullt og flott
å veta at et sted så fins' det vel nåke
som kanskje vil gjør meg godt

det hende vel engang iblant
at det en drømme om blir sant
og når det skjer så sans' en det knapt
og drømmen e tapt- drømmen e tapt
når båten låre seil i havn
itte lang seilas med slit og savn
då e gleden ved landkjenning
nærmaste akutt
men reisen e slutt - reisen e slutt

eg like å savna
då kjenne eg at eg høre te
då vet eg at eg e glad i nåken
som gjør meg te den eg e

det hende vel i ny og ne
at me vinne fram og finne fred
og det som kanskje sørge for
at sånt nåke kan skje
det e uroen det - det e uroen det
det e ukjent kor me komme fra
og me vet ingenting om dit me ska
muligens et paradis eller kanskje
ein ny prøve
men det med kjenne e øve
- det me kjenne e øve

eg like å elska
men e redd for å gi meg hen
te nåke så risikabelt
som å bli elska igjen

eg like å leita
eg like å vær på veg
og ikkje veta om eg finne målet
eller om det finne meg